Kroken på døra.

I høst har dårlige hundenyheter av alle slag overlappet hverandre. Status nå for kennel Småfotan er direkte elendig.
Det viste seg utover høsten at Kiwi hadde feil i skjelettet både i hoftene og noe i ryggraden i tillegg til knærne. Operasjon var dermed ikke noe alternativ. Kiwi begynte også å vise tydelige tegn på å ikke ha det bra, og smertestillende fungerte dårlig. Den tunge avgjørelsen om å la henne slippe et liv med smerte ble dermed tatt, og fine lille Kiwi lever ikke mer. Leit for meg, leit for oppdretter, og forferdelig for Tuva og Paul som var matmor og matfar.
De som hadde Belle inne med plan om å starte behandling av muskulatur, mente så sikkert at noe kunne være feil i Belle sin ryggrad at CT-undersøkelse ble bestilt, og desverre viste det seg at de hadde rett. Belle-sprell har en prolaps/brokk i brusken i overgangen mellom halen og ryggvirvlene. En slik skade gjør at både avl og agility er uaktuelt for Belle av hensyn til hennes egen helse.
Jeg er fortsatt helt nummen. Men en ting er helt sikkert, og det er at uansett hvor mye jeg elsker rasen, så gir jeg den opp nå. Om ikke kennel Småfotan har fått kroken på døra for alltid, så tar den iallfall en veldig lang pause. Det kan rett og slett ikke være meningen at jeg skal drive med heeler. Jeg kan ikke lengre ta sjansen på at statistikken snart må være på min side når det gjelder helse. Jeg tør ikke, det er for belastende.
Kennel Småfotan har fått kroken på døra, og ei anna dør som lukka seg med Belle sin prolaps, er døra til at jeg kan ha det gøy med agility. Etter å ha trent herlige Belle, er det som å gå tilbake til å gå på treski hvis jeg skal ta fram Ellie eller Beilis igjen i agilitysammenheng. Det gjør jeg bare ikke, det vil kun skape frustrasjon. Jeg vet med meg selv at agility er så viktig for meg at døra til å drive med agility KAN ikke ha fått en krok på seg. Den må være bare midlertidig lukket. Men jeg har ingen konkret plan på hvordan jeg skal få åpnet den ennå. Jeg har noen tanker, men både jeg og resten av familien ser vanskelig for oss å ha fire hunder.
På den positive siden, så er Belle like lite (for meg) synlig preget av prolapsen enn hun har vært hele tiden. Jeg vet jo ikke hvor lenge hun har hatt den, men trolig har den vært der en stund. Belle er fortsatt like glad, og har fortsatt like lyst til å hoppe og sprette og leke. Jeg begrenser henne fordi jeg håper det skal føre til at prolapsen kan gå noe tilbake av seg selv. Belle har som før ingen forståelse for å forholde seg til begrensninger. Hun er sånn sett altfor sprek til at det er aktuelt for meg å ty til ryggoperasjon for henne. Hun har veldig god livskvalitet sånn som det er nå, og det vil jeg ikke endre. Så får vi heller se hva framtiden bringer.

korte turer i bånd ja.... Prolaps eller ei, Belle synes fortsatt det er helt naturlig å sveipe innom toppen av et bord hvis vi går forbi et!

korte turer i bånd ja…. Prolaps eller ei, Belle synes fortsatt det er helt naturlig å sveipe innom toppen av et bord hvis vi går forbi et!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Kroken på døra.

  1. Åsa, Ferdinand og Katla sier:

    Huff! Det har vært mange slag for Småfotan gjennom de siste årene. Selv om jeg gjerne skulle hatt min egen småfoting, så skjønner jeg godt at du legger avlen på is en periode. Håper så inderlig at hundekabalen går opp, og at du finner en frisk, spretten og lynkjapp agilitykompanjong som du kan ha det gøy med i mange år framover!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s