Fra sykesenga

Riktignok er det ingen som ligger til sengs. Men denne høsten ble en tøff høst når det gjelder helse for heelerne.
Først og fremst og værst: Kiwi har patellaluksasjon av alvorlig grad. Vi vet ikke mer om framtidsutsiktene ifht operasjon og sånt ennå, hun må utredes mer først. Avl er selvsagt utelukket. Forhåpentligvis kan Kiwi leve et bra liv, og hun er jo ikke smertepåvirket ennå iallfall, faktisk kom diagnosen overraskende på oss siden Kiwi ikke har vist noen halting eller andre innlysende symptomer.
Min egen «haltepink» Belle har knær som er fine. Likevel har hun jo «alltid» skippet steg, iallfall i hele 2014, spesielt på høyre side. Jeg avskrev det som «heelerhopping» etter at patellasjekken viste 0/0. Og Belle har jo alltid hatt full fres og ikke vist noe tegn på vondt ihvertfall. Men utover sommeren begynnte magefølelsen min å murre fordi jeg syntes hun mistet noe av fresen. Den ble langt fra borte, men jeg syntes likevel ikke hun helt hadde «gløden». og den noe merkelige stilen over bakparten hadde hun jo fortsatt. Helt konkret så ble hun mindre gira på agility utover sommeren istedenfor å bli mer gira som jeg hadde forventa nå denne sommeren som vi skulle ordentlig igang med trening. Jeg hadde allsalgs logiske forklaringer på det, som løpetid, en smule innbilt drektighet, økt vanskelighetsgrad i trenings osv. Jeg tenkte mer og mer på veterinærsjekk og røntging, men utsatte det. Egentlig tror jeg det var en «strutsestrategi», fordi jeg var redd for hva jeg kunne få vite. Og er det rart? Heeler går fortsatt for å være en frisk rase, men mine hunder og andre heelere i Tromsø er jo ikke akkurat med på å trekke opp den statistikken. Men så, da Belle helt plutselig for to uker siden ikke ville trø ned på akkurat den høyre foten i det hele tatt en dag, rusha jeg selvsagt til veterinæren. Metacam og hvile ble oppskriften, og dessuten ble røntgen fra topp til tå bestilt. Lettelsen var helt enorm da røntgen ikke viste noen unormaliteter, og diagnosen på både HD og AD ble A. Gulle godt :-). Men på tross av det, et eller annet er det med Belle. Idag har Gerd og Lene hos Veterinærsenteret gått over muskulaturen hennes, og hun har stramminger om muskelvondter og skjevheter i muskulatur som hun ikke skal ha. Etter all sannsynlighet har Belle Sprelle fått seg en karamell en eller annen gang uten at jeg har skjønt det, og verken jeg eller hun selv har tatt hensyn til det, og dermed har det ballet på seg vondt. Dere kan sikkert tenke dere hvordan samvittigheten min er for det….
Etter en periode på metacam, er Belle fullstendig Sprelle igjen. Å holde den hunden der i ro er jo ikke lett. Hun føler seg tydeligvis i tipp topp form selv iallfall. Og det er jo selvsagt godt. Men framover nå blir det noen måneder med jevnlig behandlig hos Lene for å løse opp spenninger i muskulaturen, opptreningsøvelser for å jevne ut muskulaturen, forsøk på kontrollerte skogsturer, fortsatt forbud mot herjing med andre hunder, og ingen agility :-(.
Jeg er oppriktig lei meg og frustrert, det må jeg bare si. Kennel Småfotan henger i en tynn tråd, og for tida er jeg en agilityutøver med tre hunder og ingen agilityhund.
Jeg vet, det nytter ikke å grave seg ned og synes synd på seg selv. Det er bare å stå på og gjøre det beste ut av det. For Kiwi er det å håpe på at hun kan opereres og leve godt etter det. Men jeg synes virkelig og oppriktig at både Kiwi og Tuva har hatt nok nå, det er ikke noe særlig å tenke på to nye restitusjonsperioder etter operasjon, spesielt med tanke på mageoperasjonen Kiwi var gjennom i mars. Og Belle, henne er det jo forhåpentligvis et forbigående problem med, selv om måneder med begrensninger kjennes uoverkommelig ut akkurat nå. Men det er klart jeg vil gjøre hva jeg kan for at hun skal bli helt fin igjen og kunne tåle agility i framtida.

Ellie og Beilis, de to klumsene mine, de er i tipp topp stand så vidt jeg vet, det er nå iallefall en trøst!

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

3 svar til Fra sykesenga

  1. Åsa, Ferdinand og Katla sier:

    Sykdom og skader er aldri velkommen :-/ Men selv om Belle får en agilitypause nå, så er det jo godt håp for at hun kan fungere bra i framtiden. Jeg krysser fingre for det! Og så glade vi skal være for at vi endelig har et rehabiliteringstilbud her i byen! Hva skulle vi ha gjort uten det?
    Du får kose deg med rallyhundene utover høsten, så håper jeg det ordner seg for de andre iløpet av vinteren!

    • smafotan sier:

      Det er sant. Og årstida vi skal inn i er jo ikke den værste å ha pause i. Rally er jo tross alt også gøy, iallfall innendørs om det regner. Kanskje Belle må få lære et og anna rallytriks hun også. Og så kan vi jo trene inn en to-på-to-av feltadferd siden vi ikke kan trene anna. Og får jeg helt agilityabstinenser kan jeg jo enten børste støv av Beilis sin IOP eller glede Ellie med litt flere agilityøkter.

  2. Linnea sier:

    Huff och uff! Det där med att hålla ett kvicksilver i stillhet är ju verkligen inte det lättaste. Det känns som att Norrie har koppel dygnet runt för att inte hoppa upp på stolar, i soffan, i sängen… och ändå hinner han göra det mellan varven. 🙂 Skönt att höra att Belles problem inte sitter i skelettet! Mjukdelar kan ta tid att få ordning på – men går ju att få ordning på utan ingrepp. Det är ett himla tragglande, men snart, snart, snart är det agilitydags igen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s