Stang ut.

Siden sist blogginnlegg har vi tobeinte nytt sol og varme på Kreta ei uke, mens Ellie har nytt varmen under en vedovn og i Monica sitt fang, og fine turer har hun også fått. Beilis har vært på treningsopphold hos Åsa og Ferdinand, og kom hjem igjen i ny og forbedret utgave :-D. Ikke farlig å være på ferie når man har så eminente hundepassere!

Vi kom hjem natt til fredag, og lørdag og søndag var det agilitykonkurranser i Kroken. For første gang på 6 uker sprang jeg noen meter på fredag, og konkluderte med at kroppen tåler det på samme måte som for 6 uker siden igjen.  Men vi har jo altså ikke trent agility på ca to måneder, jeg og Ellie. Dvs Ellie sprang jo konkurranser første helga i september selv om ikke jeg gjorde det. Det har ikke akkurat vært så jevnt med trening i sommer heller, og fra nyttår og til juni hadde vi jo total agilitypause. Så vi kan trygt si at treningsgrunnlaget vårt er spinkelt denne sesongen. Men likevel synes jeg Ellie går såpass bra at jeg har opparbeida meg en viss forventning om å kunne ta opprykksnapp og omsider komme oss vekk fra klasse 1. Særlig etter at Tonje klinka inn napp i både agility og hopp ved forrige konkurranse.

Skuffelsen var derfor større enn noensinne når helga kom og gikk uten et eneste feilfritt løp. Særlig da siste løpet i helga var et herlig løp, ødelagt av riv på første hinder (igjen). Jeg må innrømme at da måtte jeg gå meg og Ellie en tur litt vekk fra området for å gråte en skvett, for første gang i min agilitykarriære. Når man har stanget og stanget med stang ut i klasse 1 i 4 år uten å komme av flekken, da er det ikke særlig gøy å konkurrere lengre. Riktignok var vi ikke særlig nær stanga engang i vår første sesong, men i de tre sesongene etter det har det vært uhyggelig mange «nesten» og uhyggelig få napp. Et eneste på meg og Ellie sammen! Et eneste!!! Det var i Stavanger i fjor. Så ingen her i området har sett oss gå et feilfritt løp, noensinne! Det er flaut, og det gir så klump i magen at jeg får helt synkemine hver gang jeg henter Ellie ut av bilen og går mot banen for å konkurrere, fordi jeg vet at det nok blir et eller annet som ikke går som det skal denne gangen heller. Og ekvipasje etter ekvipasje har de siste 4 år vært innom  i klasse 1 sammen med oss, med gått videre oppover i klassene. Mens jeg er på briefing i klasse 1, år etter år, og starter først av alle, alene i klasse 1 med liten hund som regel. År etter år. Jeg er helt desillusjonert nå, og hadde det ikke vært for at jeg har meldt på NO, hadde jeg nok tatt en lang lang konkurransepause. Etter fire år hjelper det ikke lengre å verken få høre eller selv å tenke på at det er jo så mye som er bra, og at nå er vi virkelig på gang.

Det er mulig jeg er ekstra agilitydeprimert fordi jeg føler så sterkt at Beilis er prikk lik Ellie, så jeg har ikke noe håp om at veien ut av klasse 1 er spesielt mye kortere med han enn med Ellie. Skal jeg stå der og stange med to hunder i klasse 1 fra neste år av?? Jeg har ikke ambisjoner om verken Norgestoppen eller verdenstoppen i agility, men jeg har absolutt ønske om å kunne komme meg oppover i klassene, og akkurat nå vet jeg ikke om jeg har hund for det før om mange år.

Såklart skjønner jeg at det ikke blir bedre av å grave seg ned i dårlige tanker, og at det eneste som hjelper er å trene på videre. Men akkurat nå må jeg få lov til å være uhyre frustrert og umotivert noen dager iallfall, før jeg løfter hodet og står på videre.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

9 svar til Stang ut.

  1. Lisa sier:

    Jeg har prøvd å skrive en kommentar til dette innlegget 7 ganger, men det ble bare rot! Skal man skrive et empatisk svar, et sympatisk svar, et velmenende råd, et faglig tips eller skal man bare la vær å skrive noe…

    Jeg kan i alle fall skrive at jeg har lest det du skriver, jeg forstår det du skriver og jeg synes du formulerer deg godt i forhold til dine følelser rundt situasjonen.
    Også tror jeg det kan være både lurt og sunt å blogge om det, rett og slett fordi det «ventilerer», og det kan være til hjelp i prosessen å få det ut / formulere det skriftlig!

  2. smafotan sier:

    imponerende at du prøvde 7 ganger uten å gi deg da :-D. Ja, det var akkurat det jeg hadde behov for nemlig, å blogge for å «få det ut»!
    Takk for filminga i helga forresten, det sa jeg jo aldri. Det er så greit å kunne se på løpene etterpå.

  3. Jag går all in på att peppa. Även om det kan vara jätteskönt att skriva av sig och förstå vad man känner, så brukar det inte kännas bättre om man får en massa «åh stackare» eller «ja, det är ju hopplöst» – så tvärtom! 🙂 Vad bra att du har funderat på dina egna känslor gentemot agilityn, för jag tror på att det man känner, det gör man sant. Jag har inte själv helt lyckats vända tänkandet för att nå rätt, men det är bra att tänka på vad man själv känner och signalerar vidare.

    Du har förmodligen analyserat och vänt ut och in på ert lopp redan, men jag funderar på om ni brukar köra flygande start eller om ni kan undvika det om det är det som är svårast för henne? Hon hoppar också annorlunda i det här loppet, mer jämfotahopp, än hon gjorde på senaste videorna jag såg där hon hoppade helfint. Har hennes hoppande någonting med underlaget att göra?

    Och, för att avrunda, så är det väldigt osannolikt att du får samma problem med Beilis. Ni kommer ha helt andra problem istället! 😀 Även om du upplever dem som lika, så har du ju helt andra träningstankar med honom.

  4. Åsa og Ferdinand sier:

    Jeg skjønner godt hvordan du føler det; det ér tungt å prøve og prøve og prøve uten å komme helt i mål. Det er lov å grave seg ned litt, men så må man grave seg opp igjen også. Sånn sett er det kanskje bra at dere er påmeldt til NO, så blir ikke denne nederlagsfølelsen du nå beskriver det siste og sterkeste minnet fra sesongen.
    Jeg er enig med Linnéa i at det er en smule urettferdig å forhåndsdømme Beilis. Valpen jobber og jobber med sine hoppteknikkøvelser, og kommer vel neppe til å ha selve hoppene som sitt største problem; han må få lov til å vise deg sine egne svakheter som du kan hjelpe han med.

  5. smafotan sier:

    Dere har selvsagt helt rett Linnea og Åsa, ingen vits å ta sorgene på forskudd med Beilis, selv om magefølelsen ikke er helt god. De er nå uansett de hundene de er, både Beilis og Ellie, og det er foreløbig de to hundene jeg har planlagt inn i mitt hushold i de neste 10 år, og jeg tenker ikke å legge vekk min morsomste hobby, så det er bare å jobbe videre. Barnevakt er bestilt inn til agilitytreninga i morgen kveld, så da går jeg på igjen med om ikke helt friskt mot, så iallefall ny innsats.
    Til spørsmålet ditt Linnea ang flying start, så er det sånn at vi bruker det ofte på trening, særlig når vi trener kombinasjoner, og jeg opplever at Ellie med flying start er mer på helt fra start enn om jeg setter henne igjen. Om hun da er i rett vektbalanse fra start er det på et vis like gode/dårlige odds for uansett om vi kjører flying start eller om jeg setter henne igjen. Jeg har ikke selv pleid å kjøre flying start på konkurranser, men ville prøve det denne helga siden Tonje fikk det til å funke med Ellie ved forrige konkurranse. Konklusjonen min etter å ha prøvd det er at jeg ikke vil gå for det videre, mye pga at jeg selv strevde med å finne balansen ut fra start på den måten. Og siden Ellie hadde løpetid og starta fra et sammenbretta fleecepledd i helga, var nok ikke flying start ideelt kan jeg se i ettertid. En god del av problemet vårt er for øvrig at vi har fått trent så lite og så ujevnt at vi aldri har fått trent inn en startprosedyre som kan funke. Jeg har vingla mellom mye forskjellig på konkurranser. Men det å bestemme seg for noe, og så trene det godt inn, står på programmet framover! Og jeg tror det må bli å få trent Ellie til å sitte i starten og likevel ta av med fres fra start.

  6. Tove sier:

    Skjønner skuffelsen og det er lov å miste motet et lite øyeblikk. Men så er det å svelge det unna og gå på igjen med friskt mot 🙂 Og det i seg selv kan jo være vanskelig nok.
    Det er vel et ordtak som heter noe som; ikke selg skinnet før reven er skutt, og det vil jeg si gjelder Beilis. Litt tidlig å ta «sorger»på forskudd, han kan bli en super hund for alt man vet 🙂 Ses på trening i allfall, og en ting er sikkert, du kan nå nok til å komme fremmover i treninga, er vel mer enn hva jeg kan si 😛

  7. Vivian sier:

    Lenge siden æ har vært på bloggen din, skjemmes nesten. Må bare si: You and me both! Vi to i klasse 1 altså. Har lyst å bytte bort hele bikkja, grue mæ til hver konkurranse, og blir bare oppgitt. Vi får drømme om bedre tider en gang i fremtiden, eller med nyhåpet.

    • smafotan sier:

      Ja, regna med du ville kjenne deg igjen i innlegget….veldig frustrerende rett og slett når hunden ikke står i stil med eierens ambisjoner. Og du har jo virkelig trent og trent, du!
      Bedre tider kommer helt sikkert for oss begge. Om en hund eller to 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s