hoppeteknikk

Pga operasjonen jeg har hatt, ble det en mnd helt uten agilitytrening. Idag var vi klar for en liten økt med hoppeteknikk igjen iallfall.

For begge mine to er det en utfordring å finne den rette vektbalansen fra start, de blir gjerne altfor framtunge. Ingen av dem er spesielt bevisste sin bakkropp. Beilis aner ikke at den eksisterer, Ellie har vel lært seg gjennom årene at det finnes noe der, men hun sitter gjerne på skinka. Jeg oppdaga ilag med Åsa idag også at Ellie konsekvent legger vekta over på høyre side når hun sitter.

Beilis er straks et halvt år, og jeg har ikke et eneste agilitybilde av han. Kameraet var med idag, og Marita tok bilder. Det var for dårlig lys til å få gode bilder med kameraet mitt, men jeg synes bildeserien var god for å beskrive treningsøkta på set-point-øvelsen likevel.

Først og fremst sa Beilis i starten av økta noe sånt som «Sitt og bli her???? Seriøst mor, det hører til i stua eller hagen hjemme!»

Vi måtte få inn litt kvalifisert holdehjelp fra Åsa. Men å legge vekta bak, når mor og leken er der framme, det er ikke lett.

Med vekta frampå i start, går det ikke så bra…..

Mor må tenke og forske litt……

…..hvordan ble dette tro……

Joda, med rett vektbalanse fra start…….

….ble det slett ikke så værst.

Dette er jo et hopp og ikke et snubl 😀 

Jeg synes Beilis har hatt kjempefin framgang på den måneden som har gått siden hoppeteknikk-kurset vi var på. Han har vokst og tross alt lært seg mer om å bruke kroppen. Jeg brukte 3 fot mellom hinderene idag, den avstanden snublet han på på kurset, idag snublet han overhodet ikke, verken på set point eller på basic grid. Neste hoppeteknikkøkt vil jeg prøve expanding grid, det er jeg spent på hvordan han tar.
Og så må jeg få trent inn en start som kan fungere på både Beilis og Ellie, der de blir sittende uten å bli framtung. Åsa lurte på om jeg hadde vurdert å shape inn «hands up» på Beilis. Det har jeg jo. Jeg har jo vurdert å shape inn en «sitt» også…….. På tide å komme igang kanskje?
På begge hundene gjorde Åsa meg oppmerksom på at de lener seg fram idet jeg puster inn for å si startsignalet. Utrolig å se for en forskjell det gjorde på hoppinga på start på Ellie når jeg hadde trukket inn lufta bevisst og mer umerkelig på forhånd, og hun dermed starta på «ja»-signalet uten å ha lent seg fram først. Det der må jeg forske mer på hvordan jeg kan gjøre! Kanskje det er en løsning for å unngå vårt klassiske riv på første hinder i konkurranser?