tiden leger alle sår…

….men det skal en god del tid til for å lege enkelte sår.

Da B-gjengen ble født bare en mnd etter at Nero døde, ble hverdagen fylt opp. Ikke sånn at Nero ble glemt, men det var med og hjalp til sånn at jeg hadde annet å tenke på enn savnet etter Nero. Men såret etter å miste han er ikke helt grodd ennå. Straks det ble mørkt om kveldene og stjernene igjen kom til syne på himmelen, gikk tankene rett til Nero. Min lille stjerne i hundehimmelen.
Hadde han levd, hadde han vært 18 mnd nå, som resten av brødrene og søsteren i kullet. Flinke kullbror Norrie konkurrerer i flere grener, og har nå debutert offisielt i hopp, og allerede sanket en opprykkspinne der. Eier Linnea skriver jevnt og trutt om dem i sin blogg. Nylig la hun ut filmer av debut-hoppløpene. Jeg er imponert over hvor langt de har kommet! Jeg synes det er kjempefint å kunne følge dem sånn på avstand, og samtidig er det sårt. Spesielt da jeg så filmene fra agilitykonkurranse, da overraska jeg meg selv med å begynne å stortute! Det var bare så umulig å la være å tenke på at dette skulle vært meg og Nero også, vi skulle også debutert med stor suksess nå! Innimellom savner jeg han bare så inderlig, jeg savner spesielt treningsiveren, intensiteten, farten, fandenivoldskheten han viste meg. Jeg savner alle ambisjonene jeg hadde, drømmene om hva vi skulle få til.

Det er så utrolig sårt at det ble som det ble, og så sårt med alt som ikke ble….