En seier i hverdagen!

I «gamle dager» var jeg et sprekt menneske. I min barndom og ungdom trente jeg utallige timer, og konkurrerte på ski. Det ga seg etterhvert, men langt inn i voksen alder regna jeg meg selv som godt trent, og fjellturer var noe jeg så på som en naturlig del av livet, og som jeg satte stor pris på. Etter jeg ble gravid for første gang for litt over 7 år siden, har livet mitt vært forandret på så mange vis. Mye til det bedre såklart, jeg har jo unger som er «over gjennomsnittet pen og intelligent» selvfølgelig :-). Men kroppen min har aldri blitt den samme igjen etter at bekkenløsninga gjorde sitt inntog i uke 13 av første svangerskap. Fjellturer er på ingen måte en selvfølgelighet lengre. De siste årene har jeg ikke gått lengre fjellturer enn Henrik, for å si det sånn. Men turen til Tverrfjellet tidligere i høst ga mersmak, selv om «gangsperra» etter den turen egentlig ikke har gitt seg enda. Og idag har jeg vært på Ullstinden, ikke mindre enn 1078 m.o.h! Jeg er så stolt og lykkelig! For en mestringsfølelse!

Utsikt mot Ullsfjord og Lyngsalpene.

Det er mulig jeg blir liggende i horisontalen i ukesvis fremover med verk her og der, men det er verdt det! Jeg er på ingen måte sprekere i år enn i fjor sommer f.eks, men det er rart hva man klarer hvis man vil og tør! Nå vet jeg jeg kan, og hvis ikke de neste uker blir så ille at jeg ombestemmer meg ang. om det er verdt det, så skal jeg bestige Store Blåmann neste sesong! Det har jeg drømt om lenge.

Assen er kjempebra turfølge. Og gentleman som bærer sekken 🙂

Turen til Ulstinden var en snillere tur enn jeg hadde trodd. Den er bare rundt ei mil lang. Noen områder med stein å gå på, men det var greit. Vi brukte nøyaktig 4 timer og 5 minutter fra vi forlot bilen til vi var tilbake, og da gikk vi uten særlig høy puls, og med godt med små pustepauser og en matpause. Turen var anslått å ta 4-6 timer, så da følte jeg meg veldig sprek :-). Kondisen er forøvrig ikke det som er mitt største problem.

1000 meter rett ned bak der føltes det som. Best å holde Ellie godt fast!

Nero fikk ikke være med på turen, jeg synes han er litt for ung enda til så lang/høy fjelltur. Ellie derimot trenger den trim hun kan få ;-). Det var ikke bare meg selv som overraska meg med å ha godt driv på turen, Ellie var skikkelig sprek! Så sprek at jeg mistenker henne for å ha spist noe sopp på veien, for helt på slutten av turen gira hun skikkelig opp og fikk springeraptuser, der hun spurta opptil 100 meter fra oss! Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne, vanligvis ser jeg lite til henne på tur der hun tusler i hælene på meg. Kanskje syns hun bare det var så utrolig deilig å gå uten Nero-brumlebasse bøllende rundt henne ;-). Nero fikk seg en liten luftings i skogen ved der vi hadde parkert bilen, og Ellie heiv seg i spurte-lek med han og der, så som sagt, jeg lurer litt på hva hun hadde spist.

Det var så bratt ned fra flere kanter på toppen at jeg følte meg tryggest med å ha Ellie i bånd! Hele resten av turen fikk hun gå fritt, uforstyrret av både folk og dyr.

Nå hviler jeg og Ellie i samme sofa, vel fortjent 🙂

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

6 svar til En seier i hverdagen!

  1. Lisa sier:

    Åh, den turen vil æ å gå, så rett og slett fantastisk ut! Flotte bilder!

  2. Så herlig! Jeg gjorde et tilsvarende stunt for noen år tilbake, og lykkefølelsen holdt seg i flere dager. Håper inderlig du klarer store Blåmann til neste år. Om du blir i tvil, kan du jo bare spørre Ellie hva slags «bensin» hun gikk på på turen 😉

  3. Ingrid sier:

    Så flink du har vært, krysser fingrene for at kroppen din ikke blir så alt for gal de neste dagene. Vet alt om hvordan det er å slite med bekkenet og hvor mye det hindrer en å gjøre i hverdagen. Tror turen til Store blåmann er fantastisk. Ser på den hver dag fra vinduet hjemme, men har heller aldri vært der.

  4. Siv sier:

    Det finnes så mange bra fjell å gå på ! Og kanskje lærer man seg å sette enda mer pris på de fjellturene man får når det ikke er noen selvfølge. Ingrid, kanskje en gang kommer du deg opp på Blåmann istedenfor å se på den fra avstand 🙂 Det er fint å drømme om iallfall.

    Ellie-bensin, ha ha! Spørs om hun deler den hemmeligheten.

  5. Ida & Luna sier:

    Æ e imponert (igjen!) og har allverdens respekt i forhold til det du sir om å psykisk bestemme sæ for nokka. Har formen, men det psykiske planet e ikke helt i vater og æ e utpsyka før æ e i nærheten av å bikke selv 600moh. Bare vær stolt, fin utsikt va det og 🙂

    • Siv sier:

      ha ha 🙂 Fint å imponere ;-). Ullstinden va vel verdt å bestemme sæ for, den føltes kortere å bestige enn 1078 meter. Men den sitter i beina dagen derpå, men det er vel greit.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s